- husets viktigste fasade
Tekst og foto: Ove Elnan
Takets viktigste funksjon er å beskytte huset mot ytre påvirkninger som regn, snø og vind. Det hjelper ikke å ha all verdens trendy innredninger og møbler hvis ikke taket klarer å holde tett.
Et utett tak vil over forbausende kort tid gi store fukt- og råteproblemer. Eventuelle skader må derfor utbedres straks de blir oppdaget - sprukne takstein byttes ut med nye, mosen børstes bort, og takrenner og nedløp renskes for løv og barnål. Problemet er ofte at det kan ta lang tid før lekkasjen oppdages, og vi anbefaler derfor at du sjekker taket og loftet minst en gang hvert år.
Den beste måten å forsikre seg mot problemer med taket er i første rekke å kun benytte produkter som er laget for formålet, samt håndverkere som er autoriserte for oppgaven. Arbeidet vil da bli utført etter forskriftene, og du vil få en garanti på det arbeidet som er utført.
Hvis du er litt nevenyttig og ønsker å gjøre arbeidet selv, bør du studere leggeanvisningene og være pinlig nøyaktig med absolutt alle detaljer. For detaljinformasjon vil vi anbefale å kontakte den enkelte leverandør. Tilslutninger mot pipe, ventilasjonsrør o.l. skal allikevel kun utføres av en fagmann. Ta kontakt med en autorisert blikkenslager i god tid før leggingen skal begynne.
Et visuelt pent tak vil gi inntrykk av at hele huset er godt vedlikeholdt, mens et dårlig vedlikeholdt tak vil gi inntrykk av det stikk motsatte.
Før du går i gang med å legge nytt tak bør du sjekke at taket ditt er "rett", ved å måle diagonalene fra hjørne til hjørne. Hvis diagonalene ikke er like lange er taket skjevt, og dette bør du ta hensyn til ved monteringen av steinlektene slik at du ender riktig. Du bør samtidig undersøke om undertaket har råteskader eller andre skader. Eventuelle skader skal utbedres før det nye taket legges.
Taket må også ha evnen til å motstå fukt- og kondensangrep som kan komme innenfra. Vi tenker da spesielt på luftlekkasjer som kan forekomme i innertaket. Sjekk derfor om det er tilstrekkelig lufting på loftet (kaldloft) og om det er montert fuktsperre i himlingen (varmloft).
Valg av tekkemateriale
Når tekkemateriale skal velges er det alt for ofte kun en spesifikk faktor som spiller inn: Prisen. Vi sier ikke at prisen ikke spiller noen rolle, men du bør ta hensyn til husets karakter og utseende, beliggenhet, værforhold og for ikke å glemme levetiden for det enkelte takproduktet. Når du regner på de forskjellige tekkematerialene må du også huske på å ta med prisen for sutak/undertak, lekter og sløyfer, taksikringsutstyr (stigetrinn, snøfangere, feieplattform), takrenner og nedløp, festemidler (skruer, spiker, stormklips), vindskibord/isbord, snekker- og blikkenslagerarbeide osv. Når du har funnet fram til denne komplette prisen, og tatt med levetiden for taket i regnestykket, så blir det kanskje ikke så stor forskjell mellom de forskjellige takproduktene allikevel. Til og med et skifertak blir da konkurransedyktig på pris!
Hvis det f. eks. skal legges nytt tak på et hus som naturlig hører sammen med andre hus eller bygninger, bør du tilstrebe å holde den samme stilen. Husk at naboene ser huset oftere enn hva du selv gjør. Tenk også på hvilket verdifall du vil få hvis du velger feil tak på huset ditt!
Kvadratmeterpriser
Betongstein kr. 60,-
Takpapp kr. 75,-
Shingel kr. 75,-
Stålplater kr. 90,-
Teglstein kr. 100,-
Aluminiumsplater kr. 100,-
Torvtak kr. 150,-
Glasert teglstein kr. 200,-
Tretak kr. 200,-
Spontak kr. 220,-
Skifer kr. 300,-
Tretaket
Bruk av tre til taktekking er antagelig like gammelt som selve bruken av trehus. I mange strøk i Norge var tretak tradisjon i århundrer helt til nye materialer overtok. Tretaket er nå i ferd med å komme tilbake i gammel form. Riller langs kantene gir en effektiv bortdrenering av det vannet som trenger inn mellom overbord og underbord der det måtte finnes en glipe. Dagens trykkimpregnering gir et vedlikeholdsfritt tak som i levetid konkurrerer med hva som helst av andre tekkematerialer. Disse særtilpassede tretakene passer like godt på nye hus og hytter som på gamle. Det hersker ingen tvil om at tretak er en estetisk og miljømessig god løsning ved mange byggeprosjekter.
Et komplett tretak legges på denne måten: På undertaket legges et lag med papp og deretter sløyfene og lektene. Underbordene spikres, overbordene legges og resultatet er et vedlikeholdsfritt tak med lang levetid. De eneste momentene man bør merke seg er at impregnerte tretak ikke skal benyttes i forbindelse med sisterner (for drikkevann). Materialene skal heller ikke brennes, men leveres inn for korrekt destruksjon.
De gamle byggetradisjonene er forbedret gjennom dagens tretak, og oljen er videreutviklet til et langt mer miljøvennlig produkt enn det var tidligere. Legger man tretak kan man lett skape harmoni mellom gammel og ny bebyggelse. Blir taket lagt forskriftsmessig får man et godt og tett tak som er vedlikeholdsfritt og som skulle vare i årtier.
Spontaket
Bruken av trespon som tekkingsmateriale er en av de eldste metodene vi kjenner til her i landet - den har vært i bruk helt siden 1200-tallet.
Spontak leveres i elementer eller i plateform med not og fjær som gir en enkel og rask leggeprosess. Spontaket kan legges rett på eldre papp- og shingeltak, eller på takstol med et enkelt undertak. Leveres ubehandlet eller tjærebeiset i forskjellige farger.
Et ubehandlet spontak vil etter ca 5-6 år innta den naturlige gråfargen. Det skal bemerkes at spontaket krever en viss arkitektur på huset. Minste takvinkel er på 15 grader, og vekten ligger på ca. 10 kg/m2. Levetiden for ubehandlet spontak ligger på 30-40 år.
Takstein
Teglstein kan spores helt tilbake til 1000 år før Kristus. Man har funnet stein og bilder fra det gamle Chou-dynastiet i Kina og fra det antikke Hellas som viser at de var flittige brukere av tegl. På 1100-tallet skal erkebiskop Eskil i Lund ha hentet teglkyndige folk fra Nord-Italia for å oppføre forskjellige klostre i det sørlige Skandinavia. Resultatet ble så bra at munkene i Norden startet sin egen produksjon av teglprodukter.
De gode egenskapene som keramiske materialer representerer passet utmerket til produksjon av taktegl, og ble av den grunn nesten enerådende som taktekkingsmateriale på denne tiden.
Det ble produsert såkalte beverhaler med tre lag tegl, og munk- og nonnetegl med to lag. Dette ga funksjonelle, men svært tunge tak.
På 1500-tallet startet produksjonen av enkelkrum taktegl i Holland, og noe senere ble denne produksjonen også startet opp i Danmark og Sverige. Selve takteglproduksjonen foregikk for hånd og forandret seg ikke mye før den industrielle revolusjonen på slutten av 1800-tallet. Hollenderne utviklet en forbedret modell som vi i dag kjenner som falset taktegl. Det har også vært en utstrakt produksjon av taktegl i Norge med hovedtyngde på østlandsområdet. I dag er det dessverre ingen som produserer taktegl her til lands, og all levering er basert på import.
Taktegl leveres i en rekke forskjellige utførelser og farger; dobbelkrum, enkelkrum, falset, gult, rødt, brunt, engobert og glasert. For de som er spesielt interesserte kan vi informere om at beverhaler, munk- og nonnetegl fortsatt produseres, men at de i hovedsak benyttes på litt sydligere breddegrader.
Så lenge taket er konstruert for å tåle vekten på 30-40 kg/m2 er det ingen problemer med å legge taktegl. Et tungt tak har også den fordelen at det virker støydempende.
Er det mulig å komme til med en kranbil kan takteglen løftes direkte opp på taket og lagres på vannrette stillasjekonstruksjoner. Hvis dette ikke er mulig skal to personer som regel klare å få opp all steinen (på et tak av normal størrelse) i løpet av en dag eller to.
Ved bruk av teglstein er minste takvinkel på 22 grader. Som undertak bør det benyttes bordtak med papp eller sutakplater. Sløyfehøyden skal være på minimum 25 mm.
Innfesting av takstein er avhengig av typiske vindlaster på stedet, lokale terrengforhold og takutformingen. Randsonene (de 2-3 ytre steinrader), samt all stein ved piper, valmer, gradrenner og møner skal alltid ha innfesting. I tillegg til innfesting av taksteinen må man kontrollere at lektene som taksteinene festes til har tilstrekkelig forankring til underlaget. Rådfør deg med leverandøren eller se NBI Byggdetaljer 544.111 for nærmere spesifisering angående innfesting.
Det anbefales å blande taktegl fra forskjellige paller for å oppnå en jevn farge på taket.
Tegltaket er ekstremt holdbart og tåler både sur nedbør, kalde vinternetter og varme sommerdager uten å forandre utseende. Små sprekker i glasuren (krakelering) kan allikevel oppstå, men dette skal ikke forringe teglsteinens levetid. Krakeleringen skal heller ikke være synlig fra bakkenivå. Noen leverandører gir 30 års frostgaranti dersom leggeanvisningen følges. Erfaring viser at taktegl har svært lang levetid - en rekke teglsteins-tak fra 1800-tallet er fortsatt funksjonsdyktige den dag i dag.
Betongtakstein
Betongtakstein er også et gammelt og anerkjent tekkemateriale - den kan spores helt tilbake til 1844. Den er forholdsvis rimelig i innkjøp, enkel å legge, og enkel å skifte ut hvis en stein skulle sprekke. Betongtakstein leveres normalt i 3 hovedprofiler; enkelkrum, dobbelkrum og dobbel roman. Steinen leveres både med og uten overflatebehandling, og i mange fargevarianter som f.eks. svart, rød, brun, teglrød, grå, granitt og antikk.
Betongtaksteinen har en nøyaktig passform som gir deg et svært tett tak, og den er selvfølgelig ikke utsatt for korrosjon eller råte. Betongstein uten belegg vil etter kort tid få et kalkutslag, men dette er helt normalt, og vil slites bort av vær og vind i løpet av ca 3-4 år.
Steinen legges på samme måte som taktegl, og de samme kriteriene gjelder også for innfestingen. Minste takvinkel er også her 22 grader hvis man bygger med forenklet undertak. Ved lavere takvinkel enn 22 grader anbefales det å legge undertak av bord med papp eller sutakplater.
Betongtakstein har en antatt levetid på 30-70 år. All produksjon av betongtakstein i Norge er underlagt kontroll fra rådet for betongprodukter i henhold til norsk standard.
Aluminium- og stålplater
Med endrede klimaforhold og nedfall av sur nedbør er det nødvendig i mange deler av landet å stille nye og strengere krav til tekkematerialene. I områder med fuktig og saltholdig luft, som f.eks. ved kysten, anbefaler plateleverandørene å bruke aluminium isteden for stål. Erfaringen viser at selv om stålplatene er galvaniserte, kan det etter noen år fremkomme kantkorrosjon. Aluminiumsplatene har en innebygget rustbeskyttelse, ved at aluminiumen reagerer med oksygenet i luften og danner et motstandsdyktig oksidsjikt.
Aluminiumen er litt dyrere i innkjøp sammenlignet med stål, men på lengre sikt vil det være en lønnsom investering i form av lengre levetid og mindre vedlikehold.
Aluminium- og stålplatenes store fordel ligger i at de kan leveres i store formater slik at selve leggingen går raskt unna. Lav egenvekt gjør også sitt til at de er enkle å arbeide med. Aluminiumsplatene veier 2 kilo/m2, mens stålplatene har en vekt på 5 kg/m2. De har også den egenskapen at de lett kan legges oppå gamle takbelegg som f.eks. takpapp og shingel.
Platene kan selvfølgelig ikke trekke til seg vann slik at de kan sprekke eller fryse i stykker. Platene blir brennlakkert med en aluminiumpigmentert polyesterlakk som ved dagens klimatiske forhold har vist seg å holde meget bra. Lakken vil ikke flasse, men en viss nedmatting vil finne sted.
Minste takvinkel er på 14 grader. Stålplatene vil ha en antatt levetid på 30-50 år, mens aluminiumsplatene sannsynligvis vil holde dobbelt så lenge.
Shingel/takbelegg
Shingel er lett å legge og kan normalt legges rett på bordtaket i ett lag. I ekstra værharde strøk, eller når takfallet er under 18 grader, skal det imidlertid også legges underlagspapp. Med shingel som hovedtekking stilles det ekstra strenge krav til lufting av taket, og shingel bør egentlig kun brukes på hus med kaldt loft eller på tak med høy opplekting (lufting). Dersom du tror du kommer til å legge luftet tekking på et senere tidspunkt, vil shingel som førstetekking være et godt valg fordi den uten videre kan gjøre nytten som underlagspapp. Mindre sår og skader utbedres med asfaltkitt og den korningen som du plukker opp fra takrennen. Husk at shingel aldri skal males! Takbelegg (eller takpapp som det het før) leveres i forskjellige typer. Takbelegget er velegnet for flate tak og er motstandsdyktig mot vann når det er limt. Shingel/takbelegg har en levetid på ca. 30 år.
Torvtaket
Torv har i alle år vært brukt som tekkemateriale til tak. Torv var i en periode svært lite brukt, bl.a. på grunn av mangel på egnet metodikk og tilgjengelighet. Tidligere ble torv først og fremst skåret ut fra myrområder i nærheten av den aktuelle bygningen, i første rekke støler (seter) og hytter. Torven ble så lagt rett på taket i ett eller to lag. Der man valgte to lag, ble det nederste laget snudd med gresset opp. Dette ga i første rekke et tungt tak, fra 250 kg/m2 og oppover. En annen negativ effekt er at lokale uttak av gresstorv i en myr gir svært stygge sår i terrenget - sår som det i lang tid vil være vanskelig å skjule. Det finnes i dag langt enklere løsninger som også er betydelig lettere i vekt.
For å oppnå et vellykket resultat ved bruk av torv på taket, er det alltid en forutsetning at du har et tett undertak som er belagt med en grunnmursplast. Grunnmursplasten skal i seg selv ikke være en tetting, men en sperre mot at vegetasjonen kan trenge ned gjennom taket.
Alternativ 1: En 15 cm Torvtakplate dekkes med et minimum 15 cm lag med veksttorv, som deretter vannes og såes før frøene dekkes med et tynt lag med veksttorv. Denne metoden anbefales i første rekke der man ønsker en ekstra isolasjon. Det skal bemerkes at isolasjonsevnen i vanntrukket steinull er noe redusert. Over tid vil også noe av rotmassen bevege seg ned i steinullmattene. Før vegetasjonen er etablert må du også sørge for en armering av taket slik at veksttorven ikke blåser av eller siger under ugunstige forhold.
Metoden anbefales ikke ved bratte tak over 22-25 grader. Hvis det derimot benyttes ferdige sekker (som i alt. 2), så kan det torven legges helt opp i 45-50 grader.
Alternativ 2: Ferdige sekker med veksttorv legges tett i tett på taket. Etter såing dekkes frøene som i alternativ 1. Dette er en metode som er patentert så vel i Norge, som i resten av Europa, USA og Canada. Den store fordelen med denne metoden er at torven er ferdig armert og ikke blåser bort, selv høyt til fjells der det kan være mye vind. Også her kan du bruke Torvtakplaten som ekstra underlag dersom spesielle forhold tilsier det.
Denne metoden egner seg ved takvinkler fra tilnærmet 0 til 45-50 grader.
Alternativ 3: Torv eller jordblandinger fylles i plastkassetter som deretter settes tett i tett på taket. En del av kassettene har små ben eller knaster som gir en viss utlufting fra undersiden. Denne metoden medfører imidlertid en viss fare for uttørking.
Spesielle forholdsregler
Vær oppmerksom på at tak som er brattere enn 25-30 grader, avhengig av tekkemetode, må sikres mot nedsig eller "gardiner". Uansett hvilken tekkemetode du velger, bør vekstlaget, dvs torv eller jordlaget, være minimum 15 cm. De tekkemetodene som er beskrevet her, veier fra 130 kg/m2 og oppover, og taket bør konstrueres deretter. Hvis du er i tvil skal du be om vektopplysninger fra leverandøren, og deretter sjekke med bygningskyndige om taket virkelig kan bære det aktuelle torvdekket.
I tillegg til torvtakets estetiske egenskaper, har torvtak flere andre gunstige egenskaper; fly- og trafikkstøy reduseres med inntil 50%, mens varmeisolasjonen er som for inntil 15 cm med teglstein. Ved siden av de rent bygningsmessige nyttesider av torvtaket, har vegetasjonen også en positiv virkning på miljøet. Vegetasjonen er med på å omdanne CO2 til O2, og den vil også binde seg til annen forurensning i luften. I Tyskland f.eks. er det i enkelte deler av landet så strenge miljøkrav at det stilles krav om grønt tak der en f.eks. setter opp et bygg i en park eller i et friområde.
Torvtak passer til de fleste bygg. Vegetasjonen velges etter smak og behag, og i tillegg til et positivt utseende, gir taket en god støydemping mot motorstøy fra fly og annen trafikk. Foto: Nittedal Torvindustri.
Skifer
Dette er også et tekkemateriale som har kommet sterkt tilbake i den senere tid. Skiferen utvinnes hovedsaklig fra Alta, Otta, Voss, Valdres og på Fåvang. Skiferen har et særpreget utseende som heller ikke tiden klarer å forandre noe særlig.
Den leveres som lapphelle, rektangelhelle og rutehelle. Fargen kan variere i flere gråtoner, og i sort med innslag av rustfarge. Den er naturlig nok svært motstandsdyktig mot både råte og sur nedbør!
Skifer som skal brukes til taktekking må ha en del spesielle egenskaper. For å unngå misfarging eller forvitring, bør den inneholde minimalt med svovelkis og jernoksyd. Oppnås en metallisk klang ved lette slag, har man fått skifer med stor tetthet og høy kvalitet. Tykkelsen kan variere mellom 5-18 mm avhengig av platedimensjonene. Før legging anbefales det å sortere takhellene i 3-4 forskjellige tykkelser, og starte leggingen med det tykkeste laget nederst på taket (ved raftet). Ved denne fremgangsmåten unngår man de helt store variasjonene i tykkelse innen det enkelte skift.
Skiferen krever samme underlag som takstein, dvs. forenklet undertak av armert folie og fuktbestandige sponplater, kryssfiner eller plater/bord tekket med underlagspapp eller sutakplater. Skiferen festes med spiker til lekter og sløyfer.
Minste takvinkel er på 22 grader, og vekten varierer mellom 35-50 kg/m2.
Skifertaket vil i gjennomsnitt ha en levetid på minst 100 år. Vi kan nevne at kirken i Alta, som ble bygget i 1855, fortsatt har et like fint og tett tak som når den ble bygget. Selv om levetiden er lang kan det bli nødvendig å skifte ut enkelte stein som har sprukket. Ettersom hver enkelt helle er spikret, bør man for å komme til, løfte opp skiferhellene i raden ovenfor og understøtte dem med kiler. En annen mulighet er å bruke spesielle skiferkroker til å feste hellene med. Ved bruk av disse skiferkrokene vil det ikke være nødvendig å løfte hellene i raden ovenfor.
Takrenner og nedløp
Takrennesystemene som leveres på det norske markedet i dag, enten de er av stål eller plast, er typiske gjør-det-selv produkter. Alle deler er svært enkle å tilpasse, og det er normalt ikke behov for spesialverktøy utover det du antagelig allerede har liggende å slenge i verktøykassa.
For at det endelige resultatet skal bli vellykket må du velge takrenner og nedløp som passer til resten av huset. Dette gjelder både fasongen og fargen på produktene.
Som huseier i dag har du store muligheter for riktig fargesetting ettersom både takmaterialer, beslag, takrenner og nedløp kan leveres i samme farge, eller farger som matcher hverandre. Smaken er som kjent "litt forskjellig", men hvitt hus med sort tak bør etter vår mening ha sorte beslag og hvite renner med nedløp, mens hvitt hus med rødt tak bør ha røde beslag og hvite renner med nedløp. Du står litt friere når det gjelder hus som er røde, gule, blå osv. - men tenk litt over fargevalget før du kaster deg ut i det. Det kan synes som en bagatell å mase om fargene på beslag og renner, men dette er den berømte prikken over I'en. Passer det ikke, så passer det garantert ikke - og beslag og renner vil fremheves voldsomt. Passer derimot fargevalget, så vil du se at alt smelter sammen til en harmonisk enhet.
8-trinns montering av takrenner og nedløp
1. Først må du bestemme deg for hvor du vil ha nedløpene. Her må du tenke praktisk slik at vannet vil bli ført bort fra huset, men også estetisk slik at resultatet blir pent å se på fra litt avstand.
Deretter sjekker du at forkantbordet er i vater (eventuelt at det heller riktig vei) slik at du får en viss peiling på hvor renneholderene skal monteres.
Vi starter med å montere den renneholderen som blir liggende lengst fra nedløpet. Horisontalt monteres den ca 10 cm fra enden av forkantbordet/vindskibordet. Vertikalt plasseres den slik at takrennen til slutt blir liggende minst 20 mm under forlengelsen av takfallet. Bruk vateren eller et bord som du legger på taksteinen for å måle deg frem til denne høyden. Riktig plassering vertikalt er viktig for at snø og is skal få skli over takrenna uten å skade den.
Så strekker du en snor med et fall på 2 mm pr. løpemeter bort til en renneholder. Denne monteres ca 10 cm foran der hvor nedløpet skal komme. Resten av renneholderene monteres i flukt med snora og i taksperre-endene med en avstand på 60 C/C.
2. Nå skal du beregne og merke av på takrennen hvor nedløpet skal komme. Bruk en baufil for å sage to skråstilte snitt i takrennen slik at åpningen blir på ca 9 cm. Med hammeren slår du ned snittkanten slik at vannet lettere vil renne ned i nedløpet.
3. Endestykket plasseres mot takrennes endekant, og slås på plass med håndflaten eller hammer og trekloss. Sjekk at endestykket nå sitter fastlåst. Vingen på endestykket som vender inn mot forkantbordet skal kuttes av eller bøyes.
4. Takrennen monteres ved at den først plasseres mot renneholderes forkant, for deretter å presses ned i bakkant. Låsefjæren på renneholderen bøyes over takrennens bakkant og strammes til.
5. Er det nødvendig å skjøte takrennen, skal det benyttes et skjøtestykke. Takrennene legges mot hverandre med en glipe på ca 5 mm før skjøtestykket monteres. Start med bakkanten av renna ved å klemme på plass låsefjærene, for deretter å låse skjøten ved at skjøtestykket presses over vulsten i forkant. Ved kutting av takrennen er det viktig å sage i en helt "rett" 90-graders vinkel. Benytt gjerne en bit av takrennen for å merke opp (se bildet).
6. Tappstykket monteres under det utsagede hullet ved at låsefjærene klemmes over takrennens bakkant.
7. Nå er tiden kommet for å montere nedløpet. Sett på plass bendet på tappstykket, og benytt f.eks. en lang vater (hvis takutstikket er stort) for å finne ut hvor neste bend skal plasseres på veggen. La vateren flukte med det øverste bendet slik at du ender riktig. Mål avstanden mellom bendene og tilpass mellomstykket. Monter bend og nedløpsklammene til veggen. Ett sett klammer ved overgangen mellom bend og nedløp, og ett sett ved utkaster eller soilavslutning. Ved valg av utkasterløsning tres denne på nedløpsrøret og festes med nedløpsklammer, skrue eller nagle.
Vi anbefaler soilavslutning, som er en langt bedre løsning ettersom alt takvannet vil bli transportert bort fra grunnmuren. For å få til dette må du koble deg til et PVC-rør e.l. som du graver ned i bakken. Dette røret må selvfølgelig ligge med fall vekk fra huset.
8. Når takrennen og nedløpet er montert er det tid for å få på plass takfotbeslaget. Beslagene kobles til hverandre ved at du lager et snitt på ca 3 cm i beslagets nedre del. Overlappingen låses ved at neste beslag tres inn i snittet. Takfotbeslagene stiftes eller skrues til nederste steinlekte. Det kan være lurt å benytte en dor/syl for å lage et lite hakk i beslaget før du prøver deg med en spiker. På denne måten vil ikke spikeren skli til siden når du med alt for stor kraft drar til med hammeren og treffer fingeren! Hvis du ikke har en dor/syl tilgjengelig, kan du lage hakk ved å legge f.eks. en 4-toms spiker sideveis (på hodet).
Bruker du overligger i tillegg, skal denne monteres til slutt. Denne stiftes til nederste steinlekte.
Taksikringsutstyr
Dette utstyret er påbudt for å sikre feierens og andres ferdsel på taket. Fallulykker topper statistikken over arbeidsskader, og disse ulykkene skyldes i de fleste tilfeller uvettig og ulovlig bruk av stige.
Arbeidstilsynet stiller krav til godkjenning av taksikringsutstyret for å forhindre ulykker og forenkle et eventuelt arbeide på taket. Det er med andre ord viktig å kun kjøpe utstyr som er typegodkjent, og som har den nødvendige merking. Feieren skal nekte å gå opp på et tak som ikke tilfredsstiller kravene i arbeidsmiljøloven og tilleggsforskrifter.
Det finnes en rekke spesialprodukter som også kan leveres i takets farge. Vi nevner stigetrinn tilpasset de forskjellige taktyper, takstiger med typegodkjent innfesting, takbro med rekkverk (som arbeidsplattform ved pipen eller gangbro på taket), og pipeplattform for feiing på tak med høye piper. For tak med flere skorsteiner kan man få levert en horisontal gangbro som letter adkomsten mellom pipene.
Stigen skal fortrinnsvis brukes til adkomst, og når den brukes til dette, skal stigen rage minst 1 meter over takfoten. Når forholdene gjør det nødvendig å arbeide fra stige, skal arbeidet alltid være av kortvarig art. Hvis stigen skal brukes flere ganger som adkomst, skal den alltid sikres i toppen. Vi anbefaler deg å sikre stigen i toppen uansett arbeidshøyde og høyde på stigen. Ved takfothøyde over 5 meter skal imidlertid stigen alltid sikres før bruk. NB! Frittstående stiger som er høyere enn 6 meter skal ikke brukes, og kombistige skal ikke brukes i frittstående utførelse høyere enn 4 meter.
Dersom boligen er utstyrt med takvindu som ikke tåler å bli tråkket på, skal dette sikres på en slik måte at du ikke kan snuble i vinduet eller tråkke igjennom. Med tanke på takarbeide/vedlikehold om vinteren, kan det også være fornuftig å montere en forhøyning som du klarer å se ved normale snømengder.
I tillegg til et fornuftig utvalg av alle disse produktene, bør du også bruke sikkerhetsline når du utfører kortvarig arbeide på taket, som f.eks. den årlige sjekken av taket, skifting av stein og eventuelt nødvendig snømåking. Sikkerhetslinen fester du til takstige, takbro, stigetrinn eller andre konstruksjoner som er godkjent for dette. På de delene av taket hvor dette ikke er mulig, bør du feste en spesialkrok til taket.
Ved bruk av snøfangerutstyr bør du benytte deg av utstyr som er tilpasset taket. Her som med alt annet; følges produsentens veiledning og leggeanvisning skulle du være på trygg grunn.